Klangen av kalkuner

Artikkelen er lånt fra Music Norway, tekst: Carl Kristian Johansen. 

Jan Erik Mikalsen. Foto: Eirik Slyngstad / Music Norway.

- Det jeg prøver å finne ut av er hva som gjør et verk bra eller dårlig, sier INTRO-komponist Jan Erik Mikalsen.

Jan Erik Mikalsen (34) ble nettopp plukket ut i lanseringsprogrammet INTRO komponist. Det betyr at Mikalsen får støtte til å satse videre i utlandet til og med 2016.

Ved utnevnelsen pekte juryen på at Mikalsen har en personlig stemme som materialiserer seg gjennom bruk av uvanlige instrumenter som glassharmonika, ondes martenot, eller sag.

- Hvorfor bruker du denne type instrumenter?

- Jeg er opptatt av det man klassifiserer som kalkunfilmer, for eksempel gjerne dårlige sci-fi-filmer. Det ligger noe i det obskure som interesserer meg. Det gjelder instrumentene også. Men akkurat hvorfor er vanskelig å svare på. Det har noe med begrepet om hva som er god eller dårlig kunst å gjøre. Og presse den grensa der, kanskje tippe over den, og når gjør den eventuelt det, spør Mikalsen.

- Det er egentlig det jeg prøver å finne ut av – hva som er bra eller dårlig. Er det smak, er det tidsbetinget, og hvem bestemmer om det er bra eller dårlig, er det kritikerne?

God eller dårlig?
I essayet Let The Fox Speak antyder Rob Young at den tekstbaserte diskusjonen rundt musikk er den minst utviklede delen av et norsk musikkliv som ellers blomstrer.

Mikalsen mener at med framveksten av internett har rollen til den tradisjonelle musikkritikeren blitt utfordret. Han mener dybdeanalyser er betydningsfulle, men at med bloggverdenen kan alle skrive hva de synes selv.

- Jeg blir stort sett slaktet av kritikere, men publikum ser ut til å like verken mine. Den differansen der er interessant. Det har kanskje noe med at man ikke skjønner hva jeg mener med god/dårlig, at jeg er på grensen der. Kanskje jeg må skrive bedre programnoter, forklare hva jeg vil på en bedre måte, sier Mikalsen.

Ghouls and Moons, et verk han skrev for en del år siden på en workshop med Stavanger Symfoniorkester, strekker seg i retning av UFOer og skrekkfilm, og var ett av Mikalsens første forsøk på sette god/dårlig på spissen.

- Men jeg vil også si at Parts II bærer samme preg selv om det ikke er så tydelig. De store voldsomme orkesterklangene i verket henspeiler til det, sier han.

Musikk er tid
Mikalsen studerte under Morten Eide Pedersen på Grieg-akademiet i Bergen og var ett år på Det Kgl. Danske Musikkonservatorium i København under Bent Sørensen og Hans Abrahamsen. Til sammen fem år tilbragte han i Bergen.

- Musikk er tid. De fleste lærer det under utdannelsen. Å strekke tiden og ikke slenge sammen for mange ideer. Det er en modningsprosess. Man trenger modningstid og det å kunne forstå tid, sier Mikalsen.

Mikalsen har samarbeidet mye med billed- og videokunstnere fordi «man tenker annerledes og utenfor det man får anledning til når man sitter alene», og i november deltok han i Tori Wrånes’ kunstprosjekt Yes Nix under Performa i New York.

Mikalsens rolle var å sitte på en søyle seks syv meter over bakken og spille sag.

- Jeg likte ikke være der, på grunn av min høydeskrekk, men jeg gjennomførte. Alt for Tori, sier Mikalsen.

I 2012 gikk Parts II som ett av fire verk (120 innsendte) til finalen Tokyo Filharmoniske Orkester i Toru Takemitsu Composition Award i Japan, med Salvatore Sciarrino som juryformann. Parts II ble også tildelt TONOs Edvardpris for 2012.

Vanskelig som enkeltperson
Mikalsen har høydeskrekk, men er ikke redd for å ta utfordringer internasjonalt.

- Man må jo det. Jeg har ikke noe valg. Det var en stor internasjonal konkurranse med store navn som har vært dommere. Jeg tenkte at det var en bra ting å gjøre og jeg ble heldigvis valgt ut. Det vanskeligste med hele den prosessen var å skrive et verk uten bestilling. Å skrive et orkesterverk tar veldig lang tid. Jeg hadde heldigvis arbeidsstipend, og det var den eneste grunnen til at jeg klarte å gjøre Parts II ferdig.

- Foretrekker du å skrive uten bestilling?

- Nei, det tar så lang tid at man nesten ikke kan gjøre det uten bestilling. Når man har arbeidsstipend kan man selvfølgelig gjøre det. Man kan selvfølgelig ha en jobb og så sitte utover kvelden og natta slik som Charles Ives gjorde det, men det tar jo på da. Men etter hvert som man får bestillinger, og hvis man er heldig, kan man begynne å velge hva man vil gjøre. Man sier jo ikke ja til alt.

Mikalsen pitcher inn ideer til sine samarbeidspartnere. For tiden skriver han på et verk til Kringskastingsorkesteret og et til Bit20 Ensemble, og litt fremover skal han komponere et verk for Norges Musikkorps Forbund.

- Hva ser du for deg som mest relevant for deg å gjøre internasjonalt nå?

- Det er det vi skal finne ut av i INTRO-programmet. Frankrike, Tyskland, England, og ikke minst USA, hadde vært veldig gøy å få til noe i. Det blir interessant å se hvor det går. De fire organisasjonen som står bak programmet har stor kompetanse, som enkeltperson er det vanskelig å få til noe. Derfor blir det veldig fint å samarbeide.

Hjemmesiden til Jan Erik Mikalsen.

INTRO-komponist er et treårig lanseringsprogram verdt 125 000,- årlig i tre år. Ordningen er et samarbeid mellom nyMusikk, Ultima, Norsk Komponistforening og Music Norway, og er støttet av Utenriksdepartementet.