Site Specific Sounds:

Jenny Hval - LUXUS

Site Specific Sounds er et musikk- og arkitekturprosjekt startet opp i forbindelse med Only Connect Festival Of Sound 2014. Tre komponister, Jenny Hval, Stine Sørlie og Rebecka Ahvenniemi, har skrevet musikk i dialog med Oslos nye urbane arkitektur. Stykkene er hver og en inspirert av konstruksjoner i Oslos nye bybilde. 

Under kan du lese Jenny Hvals tekst til stykket LUXUS i sin helhet.

Jeg liker fly, flyplasser og hoteller. De presenterer ideer om liv som delvis overlapper med virkeligheten, men bare delvis. Flyplassen er plassert utenfor hverdagen, byene, nasjonalstaten, virkeligheten — den danner et alternativ til virkeligheten, alternativ luft og puls. Den lukker meg inne i sin påtatt behagelige og altoppslukende atmosfære, behagelig oppvarmet, opplyst og polstret. Merkevarene er de samme, Chanel og Toblerone forteller meg at jeg er trygg, jeg er alltid i Europa. Imens viskes alle spor av offentlige rom ut — bare se hvordan Gardermoens indre rom gjennom stadige oppussinger gradvis har gjort den hemmelige gangveien utenom Tax Freebutikken på utlandsavdelingen smalere og smalere.

Egentlig ligner flyplassen aller mest på fengsler: De sperrer oss inne og tilbyr et oppholdssted uten mitt eget hjem, min by og det meste jeg kjenner og eier. De få gjenstandene jeg får lov til å ta med meg inn, må bæres i en skuff fram til sikkerhetskontrollen mens jeg ydmykt går gjennom portalen og håper det ikke piper.

Under flyturen er alle lyder dempet av en hvit during fra flymotorer. Den overdøver og bedøver oss som en paracet. Vi sitter sammenklemt i flyet, men noe vi oppstår aldri, de andre er bare noen som sparker i seteryggen, står foran meg i dokøen eller hysjer på barnet som gråter. Når vi lander leter jeg etter andre som også kom med mitt fly, men ser bare noen som haster høflig forbi. Ansiktstrekk, kroppsfasonger og klær smelter ned til en strøm av noen som haster høflig forbi. flyplassens blod. Jeg er ensom, men i en strøm av mennesker. Jeg er i strømmen, jeg lever. Var det midt mellom to flyplassfløyer de fant opp sosiale medier?

På nett finnes et program som heter FlightRadar. Det viser bittesmå fly som beveger seg over Google Maps på vei fra flyplass til flyplass og tilbake igjen. Det gjør verden litt lettere, å se strømmen av mennesker som til en hver tid ikke tynger ned jorden, å se strømmen av trafikk.

En stund erstatter Flight Radar fullstendig Facebook for meg. Jeg trenger ikke engang å si noe.

Jeg begynner å lese om fly og se reklamevideoer fra flyselskaper på YouTube. Spesielt liker jeg sikkerhetsdemonstrasjoner, dette fenomenet som skal skape illusjonen om at vi er i et luksuriøst, profesjonelt og trygt rom hvor ingen ting kan hende oss. Alle menneskene på bildene smiler og beveger seg like grasiøst som dansere. Stemmene, som oftest kvinnestemmer, er dempede, langsomme og dype, ofte med britisk aksent: Universal Mother. På brosjyrene i setelommen er det ikke fotografier av mennesker, men trivelige tegneseriefigurer som smiler mens de hopper ut i havet fra flyets vinge eller tar på sin egen oksygenmaske før de hjelper sidemannen (alltid en mor og et barn). Tegneseriefigurene er akkurat så langt fra virkeligheten at jeg skal kunne holde psyken i sjakk. Det uvirkelige holder døden på avstand mye bedre enn virkeligheten. I flyselskapet Emirates’ demonstrasjonsvideo har de til og med fjernet medpassasjerene og seteradene: Hver person som demonstrerer deler av flyets sikkerhetsrutiner er alene i flyet på et ensomt sete i et tomt rom. Bare flykroppen og noen vinduer, i form av noen muntre, blyanttegnede buer, er igjen. Vi er ensomme, men trygge, og kan boltre oss i et stort eventyrland som er flyet og flyplassen.

**
Også hotellet The Thief er et ensomt sted. En reklamefilm for hotellet minner meg om Emirates’ sikkerhetsvideo: Ei jente demonstrerer byggets fortreffelige fasiliteter, alene og tilsynelatende uhemmet, som om hun har brutt seg inn. Hun later som om hun jobber, hun hopper i senga, hun stjeler og spiser en makron, hun tenner seg en sigar og begynner å hoste. Ensomhet er noe frekt og spennende, hun oppfører seg som en tyv. Hun trenger ikke virkeligheten, hun trenger ikke andre mennesker, hun trenger bare forestillingen om et hemningsløst, luksuriøst og risikabelt liv som hotellet tilbyr. På nettsiden heter det: «Tjuvholmen – bydelen som en gang var åsted for kriminell og lyssky virksomhet – gjenoppstår nå som Norges kraftsentrum for internasjonal samtidskunst og det gode byliv i sjøkanten». Jenta kryssklippes med stilige designdetaljer (en pekende hånd med revolverløp som pekefinger), dyre drikkevarer og parfyme. Kunst og merkevarer tumler sammen til risky luxury.

The Thief tar det beste fra livet og klipper bort resten — du kan gå direkte fra hotellet til det splitter nye Astrup-Fearnley museet, du kan ta båt fra lobbyen og direkte dit du skal uten å gå omveien blant byen, blant menneskene. The Thief er ikke et hotell, det er en måte å leve på, en ny type eksistens, frekk og syndig og derfor levende. I åpningsshowet danser tre dansere en kort koreografi i hvert sitt vindu mens publikum ser på utenfra. Vi blir kikkere. Danserne ser verken oss eller hverandre, men de trenger ikke det for å lage en strøm av bevegelser sammen, hotellets blod. Og vi kikker på dem, vi er sinners & saints. Dirty luxury.

Only Connect:
J.G. Ballard

22. - 24. mai 2014

Om festivalen og Ballard-temaet

Støttet av Norsk komponistforening og Norsk kulturfond.