Boken om Ny Musikk: 

Produktiv ulydighet

Introduksjonskapittel i «Lyd og ulydighet: Ny Musikk siden 1938
Skrevet av Anne Hilde Neset.

«Ny Musikks plikt er å lansere det som er aktuelt i det internasjonale musikkliv.» Dette slo Ny Musikks grunnlegger Pauline Hall fast da programleder Haagen Ringnes tok opp den kontroversielle konserten til den koreanske kunstneren Nam June Paik i Oslo 27. september 1961. Da NRK ville debattere denne konserten i 1964, tre år etterpå, må Hall ha vært mektig lei den. Harald Sæverud – en venn av Hall og trofast Ny Musikk-medlem – reagerte raskere. Knapt en måned etter konserten kom hans utmeldingsbrev. «Jeg har ingen interesse av ‘ironisk musikk’, ‘fremskrittsmusikk’ (hvor naivt!), ‘avansert musikk’ (ja, hvilken veg?), og jeg tror ikke man når frem til ånd gjennom eksperimenter», skrev han oppgitt.

Utmeldingsbrevet fra Harald Sæverud til Ny Musikk i 1961. Foto: Riksarkivet.

Etter en manifestopplesning ved Knut Wiggen forfattet av kritikeren Heinz-Klaus Metzger som argumenterte for komposisjonelt anarki, presenterte Paik sine egne stykker. Hva mer som skjedde den kvelden, blir beskrevet andre steder i denne boken, men vi røper såpass at det innebar avklippede slips. Om det var dette komponisten Kåre Kolberg henviste til med stykket Keiserens nye slips i 1973, er usikkert. Men i media etterpå ble det stor diskusjon om hvorvidt denne type kunst nettopp var keiserens nye klær eller banebrytende kultur. «Det opphøyde, det heslige, det komiske utgjør en ‘bevegelig’ trekant, hvor disse opplevelser lett kan forveksles», skrev Paik i Ny Musikks programblad for kvelden, og avsluttet med, «vær snild, åpne sinnet – ikke døm. I det øyeblikk du dømmer er du fortapt». Om man er på Sæveruds eller Paiks side av hvordan et menneske kan fortapes med kunst, er det viktigere at Hall og formann Finn Mortensen simpelthen trakk på skuldrene. De gikk ikke inn i estetikken til Paik og prøvde å forklare hvorfor det er viktig å klippe slips. De nøyde seg med å poengtere at det er kunstens privilegium å forandre samtalen. Og uansett hva man måtte mene om Paik, var det nødvendig at kunstdiskursen i Europa også fant sted i Norge. Ny Musikk i deres hender fungerte som et nyhetsbyrå, og som en kulturell brobygger fra Europa til Norge. Som historiker Elef Nesheim påpeker i sin bok De heftige årene: Norsk modernisme 1956–68, er historien om modernismen i musikken i Norge synonym med historien til Ny Musikk. Ny Musikk får nærmest skylden for å åpne slusene og la modernismen flomme inn i landet.

Pauline Hall i Roma. Foto: ukjent/Nasjonalbiblioteket.

Det er liten tvil om at hendelsen ble en trykkmåler i en viktig periode med modernisering og internasjonalisering av kunst i Norge. Og i ettertid ble den heftige påfølgende mediedebatten et viktig øyeblikksbilde av tenkemåtene i de etablerte musikalske kretser i landet.

Paik-konserten er den mest ikoniske hendelsen i Ny Musikks historie. Men det er flere slike punktnedslag. Et annet finner sted i 1968 da Filharmonisk Selskaps Orkester gikk ut i streik. De nektet å følge de instruksjonene komponist Sigurd Berges nyskrevne partitur krevde. Situasjonen ble grundig omtalt i pressen, og VG stilte det prekære spørsmålet i en overskrift: «Nytt og høyst interessant prinsippspørsmål i vår musikkverden: hvor stopper musikken og hvor begynner støyen?» 

Det er lett å bli en smule nostalgisk omkring disse kunstenergiske kraftsalvene hvor mennesker i utsøkte dresser og drakter diskuterte de mest utenomjordiske avantgarde-manifestasjoner i nasjonale aviser og i beste sendetid. Det er umulig å engasjere pressen på en slik måte nå, i en tid hvor kunst blir mer og mer marginalisert og fremstilt som et felt for spesialister i stedet for allmenninteressant nyhetsstoff. Å gå gjennom Ny Musikks tidlige arkiver er å gå  inn i en ungdommelig og vital tid da kunst fortsatt hadde kapasitet til å skape dundrende kritisk intervensjon.

Program Paik-konsert 1961. Foto: Riksarkivet.

Det gjorde også Arne Nordheim bevisst da han uttalte seg negativt i Dagbladet omkring den norske Melodi Grand Prix-vinneren i 1969. I de siste tolv månedene hadde verden sett store politiske og musikalske omveltninger – protestbevegelsen mot Vietnamkrigen, Paris-opprøret i 1968, studentmassakren i Mexico City, Charles Manson-mordene og mye mer. Sett i dette internasjonale lyset må Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» ha føltes vel broddløs, selv om MGP ikke nødvendigvis har tradisjon for å sette et speil mot virkeligheten. Men Nordheims innlegg fikk debatten til å rase. Noen dager senere la Elisabeth Granneman bredsiden til i samme avis:

«Publikum forlanger en form for musikk som de forstår, og det er ingen som kan kreve at de skal høre på noe annet i sin fritid. Det er et åndsdiktatur som jeg er lei av å høre på. Det er ikke noe ren spekulasjon fra grammofonindustrien, men et forsøk på nærme oss de krav publikum stiller. Jordbrukeren kan ikke slutte å dyrke poteter hvis Arne Nordheim ikke liker det, når et stort flertall av det norske folk fortsatt har lyst på det. Hvis han hadde hatt større respons med sin Ny Musikk måtte han så gjerne være med i Grand Prix.»

Debatten fortsatte på TV, og tilskuer var Ole Henrik Moe – direktøren på det nyåpnede Henie Onstad Kunstsenter og tidligere styremedlem i Ny Musikk. Han fikk en lyd idé: bestille en pop-plate av fremtredende samtidskomponister. Således ble platen Popofoni til, nok et viktig øyeblikk i norsk musikkhistorie og i Ny Musikks historie, og en hendelse som belyses utover i boken. 

Karikatur av Filharmonisk Selskaps Orkester i Aktuell 2. mars 1968.

Dette er første gang Ny Musikks lange og kronglete historie siden 1938 har blitt samlet og skrevet. Foreningen har aldri vært en institusjon med egen scene, den har alltid plantet blomster i andres hager og deler dermed sin historie med institusjoner som Henie Onstad Kunstsenter, Munchmuseet, Kongsberg Jazzfestival, Norges musikkhøgskole, Norsk Komponistforening og Oslo-Filharmonien for å nevne noen. Boken er en artikkelsamling skrevet av forfattere med forskjellig bakgrunn og med divergerende innfallsvinkler. Alle artiklene plukker opp brikker av organisasjonens lange historie og studerer disse inngående, enten det er historien om Ny Musikks grunnlegger, den formidable Pauline Hall, eller andre markante ledere som Finn Mortensen, Kjell Skyllstad og Kåre Kolberg. Vi får organisasjonen sett gjennom partiturutvikling, gjennom NRK, tidsskrifter og i møte med andre sjangre.

Plakat tegnet av Erik Foseid 1968. Foto: Arkiv Ny Musikk.

En rød tråd gjennom boken er hvordan kunsten gnisser mot politikken. Pauline Halls fredsforkjempelse, Ny Musikks samlende rolle i Kunstneraksjonen -74, og nyere kunstneriske intervensjoner som Happy Days-festivalen med samtidsmusikk i kjøpesenteret Oslo City i 2007, Only Connect-festivalens søkelys på Oslos byarkitektur i 2014 eller det viktige Ballade-tidsskriftet over flere tiår. Det er mange kamper å kjempe, enten det er mot konservative estetiske og politiske vurderinger, eller om nødvendighet av samtidsmusikk i en verden som følger prinsippet om minst motgang, mest kapital og flest likes.

Men kampånden er bare ett aspekt ved organisasjonen. Det som er slående, er det sterke engasjementet som springer ut av Ny Musikk gjennom ulike epoker, og antallet personligheter som har evnet å revitalisere den gang på gang. Gjennom dette stadige påfyllet av energi har Ny Musikk holdt seg relevant gjennom flere tiår. Denne boken, slik som organisasjonen selv, har blitt en atonal polyfoni med ikke-lineære idékrumspring og personlige agendaer. I redaksjonen har vi konsentrert oss om den tidlige historien, og spolet oss frem til i dag gjennom en visuell kavalkade over de siste 20 årene.

Tom Sandbergs berømte portrett av John Cage står i dag i møterommet på Ny Musikk. Foto: Anne Valeur.

Det eksisterer mange beretninger om Ny Musikk som ikke blir gjengitt mellom disse permene, dette er ikke en A-Å-kronologi. Boken viser hvordan Ny Musikk har klart å identifisere estetiske smertegrenser og tøyet dem, og har stått i stormen som har fulgt. Flere av de estetiske ulydighetene Ny Musikk har presentert opp gjennom historien er for lengst blitt del av en kanon.

I et gjennominternasjonalisert musikklandskap i dag blir det «å lansere det som er aktuelt i det internasjonale musikkliv» et mandat tomt for mening. Men Ny Musikk brenner fortsatt fakkelen som Pauline Hall tente i 1938. Det er en fakkel som handler om en tro på samtidsmusikkens betydning. I Ny Musikk vrimler det med indre motsetninger, og organisasjonen har fremdeles en løpende konstant dialog om forholdet mellom tradisjon og fornyelse, og hva som er pur, produktiv ulydighet.

Bestill boken 
Bestill via 
nymusikk@nymusikk.no
350 kr + frakt (75 kr)

Les mer om boken.
Bilder fra lanseringen.